En dødelig hemmelighet
Det var uken før påsken og de tolv ansatte fra det velrenommerte firmaet hadde samlet seg på det isolerte høyfjellshotellet for litt teambuilding og hygge. Stemningen var forventningsfull og latteren runget gjennom den rustikke spisesalen mens gjestene delte historier og gledet seg til noen dager med avslapning.
Magne, den karismatiske daglige lederen, ledet an med et smil om munnen, mens Arne, den eldre og respekterte eieren, observerte gruppen med en rolig autoritet. Terje, den joviale selgeren, spredte latter og god stemning, mens Magdalena, den yngre kommunikasjonsrådgiveren, tok notater og observerte hendelsene rundt seg med en intensitet som ikke kunne overses.
Overfor dem satt den kreative trioen av designere – Line, Hallgeir og Reidun – ivrige etter å dele ideer og inspirasjon. Gøran, den fokuserte utvikleren, var begravet i sitt arbeid, mens Andreas og Rune, de to rådgiverne, utvekslet bekymrede blikk i et hjørne av rommet.
Stian, en annen utvikler, hadde deltatt ivrig i diskusjonen om den nyeste teknologien, mens Therese, den unge og lovende designeren, studerte sine skisser med intens konsentrasjon.
Men bak den tilsynelatende fredelige atmosfæren lurte en skygge. Den første natten falt og Terje ble funnet død ved hovedinngangen til hotellet. Mistanken og frykten begynte å gnage på hjertene til gjestene. De diskuterte nervøst, og ulike teorier om hvem som kunne ha ønsket Terje død, begynte å sirkulere.
Magdalena noterte ned observasjonene sine mens hun forsøkte å berolige de andre ansatte, men hennes blikk avslørte en dyp uro. Andre ansatte som Andreas og Rune ble observert sammen i et annet rom mens de diskuterte forretningsstrategier, og derfor kunne de ikke ha vært involvert i drapet på Terje.
Morgenen etter startet med et nytt sjokk da Magdalena ble funnet død på sitt eget rom. Stemningen i hotellet ble trykket, og en følelse av frykt begynte å ta over. Magne og Arne forsøkte å holde roen, og de undersøkte omstendighetene rundt dødsfallet, men nå var mistanken rettet mot dem. Magdalena hadde nylig vært i en konflikt med Magne om en ny kommunikasjonsstrategi, og noen ansatte hadde sett henne og Arne diskutere høyt om bedriftens fremtid.
Gjestene begynte å grave i hverandres alibier og motiver. Hallgeir og Line hadde tilbrakt kvelden sammen i baren og hadde flere vitner som kunne bekrefte deres uskyld. Andreas og Rune kunne bevise at de hadde vært sammen med flere andre gjester hele kvelden, og derfor kunne de ikke ha vært involvert i drapet på Magdalena.
Den tredje natten ble mistilliten uutholdelig da Hallgeir ble funnet død i gangen utenfor rommet sitt. Stemningen i hotellet var nå fullstendig fylt av paranoia og mistillit, og gjestene så på hverandre med skrekkslagne blikk. Reidun, en av designerne, begynte å gråte i ren desperasjon mens hun søkte trøst hos de andre gjestene. Terjes, Magdalenas og nå Hallgeirs dødsfall hadde kastet skygger over dem alle.
Gjennom natten hadde Gøran vært dypt engasjert i arbeidet sitt, og ingen hadde sett ham forlate rommet sitt. Han hadde ikke hatt noen åpenbare konflikter med de andre gjestene, og hans rolle som utvikler hadde gjort ham til en relativt anonym figur på hotellet.
Da Reidun ble funnet død på badet sitt den fjerde natten, nådde spenningen et klimaks. Gjestene hadde nå mistanke om at morderen kunne være blant dem, men de klarte ikke å forstå hvordan noen av dem kunne ha utført slike grusomme handlinger.
På den siste natten ble Andreas funnet død i et avsides rom. Med hvert drap som gikk, ble mistilliten og paranoiaen mer intens. Alle stod overfor et presserende behov for å avsløre morderen før flere liv gikk tapt, men med motivene og alibiene som forble uklare, ble oppgaven stadig mer utfordrende. Hemmeligheter begynte å komme for dagen, og gjestene innser at de kanskje ikke kjenner hverandre så godt som de trodde. Hvem er i stand til å utføre slike grusomme handlinger, og hvorfor? Og viktigst av alt, hvem vil være den neste på morderens liste?
På den siste morgenen står gjestene overfor en vanskelig realitet. De er fanget i en labyrint av mistanker, og ingen synes å ha en klar vei ut. Magne, som hadde vært den naturlige lederen, ser nå utslitt og fortvilet ut. Han kan ikke forstå hvordan han har mistet kontrollen over situasjonen.
Arne, den eldre eieren, føler seg maktesløs i møte med denne uventede krisen. Han hadde forventet en fredelig påskeferie, ikke en rekke grusomme drap som truer med å ødelegge bedriften hans.
De gjenværende gjestene samler seg i spisesalen, preget av sorg og frykt. De føler at de er på randen av en avgrunn, og de vet ikke hva de skal gjøre neste. Men plutselig, i et øyeblikk av desperasjon, blir de ledet til en uventet konklusjon.
Gjennom diskusjoner og analyse av alibier og motiv, begynner de å legge merke til en fellesnevner. En person som alltid har vært alene på sitt eget rom under drapene. En person som har gått ubemerket forbi i skyggen av mistanke.
Gjennom å sammenligne notater og analysere bevegelsene til gjestene, blir det klart for dem at Gøran, den tilsynelatende uskyldige utvikleren, er den eneste som ikke kan støtte seg til et alibi for noen av drapene. Han hadde alltid hatt en unnskyldning for å være alene, og ingen hadde noen gang sett ham forlate eller komme tilbake til rommet sitt på de tidspunktene hvor drapene fant sted.
Alle samlet seg i spisesalen, klare til å konfrontere Gøran. De var sikre på at han var den skyldige bak de grusomme drapene som hadde rystet dem alle. Men idet de skulle til å konfrontere ham, oppdager de noe som snur alt på hodet.
Øivind, den andre eieren av firmaet, trer plutselig inn i rommet med et bekymret uttrykk. Hans skjorte er blodig, og øynene hans bærer et tyngende blikk. Gjestene blir stille, og blikkene deres rettes mot ham, fylt av forundring og forvirring. Ingen visste at han var med på turen.
Øivind ser ned på sin blodige skjorte og sukker tungt. Han vet at det er på tide å avsløre sannheten. «Jeg kan ikke lyve lenger,» sier han, stemmen hans fylt med resignasjon. «Det var jeg som utførte drapene.»
Alle blir lamslått av denne uventede innrømmelsen. Øivind fortsetter å forklare, hans stemme skjelver av anger og frykt. Han avslører at han hadde funnet ut at de drepte kollegaene hadde planlagt å avsløre hans hemmelige identitet som den beryktede graffitiartisten Banksy i en kommende pressemelding. Redd for å miste sin anonymitet og frihet, hadde han tatt skjebnen i egne hender og utført de grusomme handlingene. Øivind tryglet forsamlingen til å holde tett om alt, og kanskje skylde på hotelldirektøren.
Med en følelse av forferdelse og et snev av lettelse pågrep Gøran Øivind og overlot ham til politiet, som omsider hadde fått nok ressurser til å rykke ut.
Arne ristet på hodet og sa at dette har han ikke «Stuun» til. Han ba Magne umiddelbart søke etter nye folk, men Magne så bare på ham og smilte.
-Slapp av, Marte begynner i mai.
